Innimellom hender det jeg tenker...

I går hadde Emma kvinnevondt og omfavnet nok engang følelsene det medbringer å være kvinne. 2 i kollektivet valgte derimot å gå over veien på lokalpub’n for å quizze seg. Jeg sendte etter en stund melding til Zaka i kollektivet for å høre om de vant. Slik utartet samtalen seg.

Emma: “Vant dere?”

Zaka: “Er ikke helt ferdige enda, men ser dårlig ut”

Emma: “Ja, det er kanskje ikke så rart siden geniet ligger hjemme på sofaen”

Zaka: “Å? Er Rebecka hjemme?”

Emma: “Outch! Den svei!”

Zaka: “Nå tror jeg ikke jeg skjønner helt hva du mener”

Emma: “Jeg refererte til meg selv. Jeg er geniet, dumbass! Og hvis du ikke skjønte det engang, så er vel ikke hjernen din til stor hjelp for quiz’n! :P”

Zaka: “Yo dumbass, nei vent det var jo meg det! Med på karaoke?”

Alltid gøy å bli ansett som den dummeste i kollektivet altså! Nå skal jeg se litt serier, selvom jeg har betydelig viktigere ting å gjøre, men akkurat nå så bryr jeg meg ikke

“Hey Mom Why didn’t you warn me Cause about boys is something i should have known They`re like chocolate cake Like cigarettes I know they’re bad for me But I just can’t leave ‘em alone So I walked under a bus I got hit by a train Keep falling in love Which is kinda the same I’ve sunk out at sea Crashed my car, gone insane And it felt so good I want to do it again

This is how i feel most of the time. Jeg greier meg fint uten gutter, i hvertfall når jeg ikke er betatt av dem. I grunnen tror jeg egentlig jeg er mest sint på meg selv, fordi jeg er en håpløs romantiker, som ikke tror kjærligheten er for meg. Hver gang jeg blir betatt, så blir jeg fjollete, glad, trist, usikker og mangler totalt kontroll på mitt eget følelsesliv. Jeg vil påstå at jeg sjelden blir betatt eller forelsket, men i det siste året har det skjedd to ganger, hvilket er utrolig i seg selv. I kveld satt jeg og to andre i kollektivet og så en chickflick, (som forøvrig bare er å påføre en stakkars sjel mer lidelse enn den behøver) og etterpå diskuterte vi de fem kjærlighetsspråkene, altså hvilket språk vi har for å vise kjærlighet. Noen har ord, noen har tjenester, noen har gaver og noen har berøring, som sitt signaturkjærlighetsspråk. Selv er jeg usikker på hva mitt er, men det jeg vet er at jeg har veldig problemer med folk jeg er betatt av. De jeg blir betatt av er de jeg skyr mest, for der er risikoen for skuffelse størst. Dermed er jeg ofte i nærheten, men holder distanse, for jeg blir så følelsesmessig kaos at jeg heller blir stum og “later som” jeg ikke ser dem istedenfor. Hvilket i bunn og grunn kan sende ganske feil signaler. Men hurra for meg som er så feil. Noen ganger føler jeg meg som et ikeamøbel, som har blitt skrudd sammen feil.

Sååå, poenget mitt med alt dette skribbelet er: “Jeg skulle ønske jeg ikke var så håpløst betatt av noen jeg ikke engang har turt å si hei til og at jeg skulle ønske jeg ikke var det, for da kunne jeg slippe å faktisk tenke på at jeg har et seriøst problem, som bare en ikeamøbelekspert kan skru sammen riktig igjen.”

Jeg ligger på senga med laptopen og har vekselvis ligget her og på sofaen denne helga. Vet ikke helt hvorfor, men bare at jeg er ekstremt utslitt. Treninga jeg skulle dratt på i dag ble det ikke noe av. Tett i nesa, tung i hodet og fortsatt en del hosteanfall. Det er jo selvfølgelig godt å puste ut en helg i ny og ne, men det er jo en mellomting mellom sliten og paralysert!